Kongens nei - prinsens genser


Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.



image_blog

Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>



image_blog

Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.

Dette skrev Budstikka i 2015 >>

Her kan du lese den dramatiske historien:

Flukten fra tyskerne

Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.

– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.

Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.

At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.

De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.

Rød og hvit strikkegenser

Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.

Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.



image_blog

Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.

I full fart til Hamar

I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.

Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.

Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.

 – Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.

På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!

Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.

 – Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.

 Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.

Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.

Familien splittes

Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.

Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.

 På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset.  Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.

 Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.

 Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.

 – Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.

Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.

–  Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.

Ikke velkomne

Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.

 Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.

Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.

–  Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.

På flyttefot          

Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.

Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.

Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.

Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.

Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.

17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.

Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.

Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.

Videre til USA

Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.

Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.

Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.

 ”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.  

En trailer fra filmen kan du se her:  



Legg igjen en kommentar