Strikkespråket: Mer enn rett og vrang
Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.
Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.
Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.
Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.
Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.
Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.
Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.
Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.
Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.
Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.
For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.
Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.
Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.
"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.
Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.