Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther