I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther