Fargerike klær og levende vevtradisjoner i Andesfjellene

Den gamle inkabyen Ollantaytambo i Urubambadalen ligger ca. 2800 meter over havet. Den er vel verdt et besøk hvis du er turist i Peru og på vei til Machu Picchu. Var det noe inkaene kunne, var det å bygge med stein. Husene og de smale gatene ligger der som da de ble bygget for 6-700 år siden. Vel så interessant var det å se at svært mange mennesker i distriktet her også bruker tradisjonelle klær.

Denne flotte karen traff vi først på en lokal bar. Da drakk han og kompisene den svakt alkoholholdige drikken Chicha de Jora som er laget av gjæret mais. Litt senere møtte vi ham igjen på torget, og han stilte villig opp som fotomodell. Jeg kan verken det lokale indianderspråket quechua eller spansk, men han skjønte at jeg synes drakten hans var flott og at jeg gjerne ville ta bilder. Han har på seg en praktfull håndvevet poncho i rødoransje farger. Langs kanten er den prydet med smale bånd og frynser. Og på hodet har han en tovet hatt med fargerike filtbånd. Rundt halsen henger et tungt bånd av perler. Vi kan så vidt ane at det er festet til en chullos; det vil si en strikket lue. Du kan lese mer om de strikkede luene her >>

Vi hadde ikke vært veldig lenge på torget før det kom en stor lastebil med planet fullt av karer i tilsvarende ponchoer. De lyste opp med de svært karakteristiske draktene sine.

Ponchoene veves på enkle små vever som det er lett å ha med seg rundt. Alt mønsteret plukkes for hånd. Og hvert eneste plagg er forskjellig.

I utkanten av det samme torget, satt en indianerkvinne og vevde tradisjonelle bånd. Renningen var flere meter lang og den ene enden var festet inne i huset hun bodde i. Den andre var festet i livet. Ved å sitte ute på gaten kunne hun tiltrekke seg turister og samtidig passe butikken. Innenfor hadde hun vakre, tradisjonsrike tekstiler til salgs.

Flere og flere velger å gå med vestlige klær til hverdags. Det er selvfølgelig lettvint. De tekstile teknikkene er tidkrevende. Alle har heller ikke like lett tilgang på tradisjonelle materialer som bomull og alpakka. Ofte kan man se en kombinasjon av tradisjonelle, hjemmelagede klær og nyere maskinproduserte. Visste du forresten at peruansk pima cotton regnes blant verdens fineste bomull? Fibrene er ekstra lange og ekstra myke, og bomullen blir kun høstet for hånd.

Kvinnen på bildet over møtte vi også i Ollantaytambo. Skjørtet hun har på seg kalles polleras. Det har en fargerik bord nederst og holdes på plass av et smalt bånd i livet. Over skuldrene har hun et tradisjonelt mønstret teppe som kalles lliclla på quechua eller manta på spansk. Størrelsen på dette teppet varierer fra region til region, og vil også være avhengig av hva det skal brukes til. Teppet ligger over ryggen og beskytter mot kald trekk, men man kan også bære alle mulige slags ting i det - fra småbarn til alle typer varer. Denne kvinnen bærer varene sine i en ekstra manta som er stripete og som ligger utenpå den mønstrevevde. På hodet har hun en hatt som er typisk for dette distriktet. Hattene kalles monteras. Det er i Peru akkurat som hjemme hos oss: Hvert distrikt har sine typiske drakter.

Rundt om i hele Peru har jeg truffet kvinner som har pyntet seg i sine fineste drakter i håp om å tjene noen mynter. De lar seg villig fotografere i bytte mot en soles, som tilsvarer ca. 2,50 kroner. Her er to kvinner og et barn jeg traff i Cusco. Er litt usikker på om lammene de ofte har på armen er dopet eller ikke. Her hadde den lille jenta i midten fått låne en mobiltelefon, og var selvfølgelig mye mer opptatt av den enn av å smile til fotografen.

Noe skal man ha å leve av, og det er sannsynligvis mindre slitsomt å være fotomodell enn jordbruksarbeider.

I Cusco traff jeg også denne kvinnen. Fortauet var smalt og trangt, men her hadde hun plassert varene sine i håp om at vi turister skulle stoppe og kjøpe. Jeg var mest interessert i det vakre båndet hun vevde på. Stort enklere kan ikke en vev bli. Renningen er festet i livet i den ene enden, og så holder hun den stram med foten. Hver eneste mønstertråd plukkes.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg et par vakre belter. Det er interessant å sammenligne de vevde beltene som lages i Peru med de vi vever hjemme i Norge og bruker på bunadene våre. Begge beltene ovenfor kjøpte jeg av en kvinne i Yucay. Hun har også tradisjonell drakt på seg. Inni jakken ser vi at hun har en vakker bluse med blått mønster. Denne typen skjorter kalles aymilla. Dekorasjonene sys på symaskin. Rundt om i hele Peru har jeg sett gamle sveivemaskiner av samme type som min farmor brukte. Fordelen med dem er at de ikke trenger elektrisk strøm.

Tradisjonelle vevde tekstiler er på vikende front også i Peru. Men flere er blitt oppmerksomme på dette. Nilda Callanaupa Alvarez er en av dem som brenner for å ta vare på tradisjonene. Gjennom Center for Traditional Textiles of Cusco har hun opprettet flere vevkooperativer i Andesfjellene. Også den store garn- og klesprodusenten Michell i Arequipa arbeider for å føre tekstiltradisjonene videre. Både i hovedutsalget og i andre butikker har de kvinner som demonstrerer sine ferdigheter.

Jeg valgte å reise til Peru på en vanlig gruppereise. Jeg er spesielt interessert i tekstiler. At jeg skulle se så mye forskjellig og så mye spennende i løpet av 17 dager hadde jeg aldri drømt om på forhånd. Har man øynene med seg, kan man se og oppleve langt mer enn Machu Picchu.