Evighetsprosjekt?

Jeg kan ikke huske når, men det er helt sikkert 15 år siden jeg spurte min mor om hun kunne tenke seg å strikke en setesdalskofte for meg. Selv hadde jeg små barn på den tiden, og det ble lite tid til strikking. Jeg ville imidlertid ikke ha en vanlig kofte som de man fikk garn og oppskrifter til i garnbutikkene, men en som lignet mest mulig på de gamle herrekoftene fra slutten av 1800-tallet. Gleden var derfor stor da jeg fikk tak i tynt totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund i Grimstad. Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden...

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

​