Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

​