Setesdalskofta - gammel mote

Setesdalskofta er strikkeplagget fremfor noe annet. Den tilhører oss alle, selv om vi verken har røtter i eller tilknytning til Setesdal. Og i kofta er man kledd enten man skal på skitur eller til audiens hos kongen. De kongelige  har selv iført seg plagget med den største selvfølge. Kronprins Haakon brukte for eksempel setesdalskofte da han tente OL-ilden i 1994. Forøvrig har vi sett popstjerner, regjeringsmedlemmer og sportsutøvere i ulike varianter av denne klassikeren.

Opprinnelig var setesdalskofta et mannsplagg. Den kom i bruk rundt 1850, da setesdølene sluttet med korte bukser og gikk over til å bruke lang skinnfu. Adolph Tidemand laget i 1848 en skisse av en mann fra Valle med mønsterstrikket genser. Mange regner dette som den første lusekofta i dalen. Annemor Sundbø, som har skrevet bok om setesdalskofta, har gitt uttrykk for at det ikke nødvendigvis er lus vi ser på bildet. Mønsterbordene kan like gjerne være strikket i én farge med rette og vrange masker, slik strømper og krotasokker ble strikket i dalen.

Flere ganger har Annemor Sundbø gått igjennom alle de tusener av bilder som finnes i billedsamlingen på Setesdalsmuseet. På grunnlag av fotografiene har hun tegnet strikkemønstrene ned på millimeterpapir, og siden har hun strikket kopier. Og hun har funnet et vell av ulike mønstre. Ca. 30 av dem er gjengitt i boka "Lusekofta fra Setesdal". Krokbordene er eldst, senere kom "kross og kringle" som er blitt setesdalskoftas varemerke.

Alle de gamle koftene er hvite nederst. Dette feltet ble vanligvis skjult nedi buksa. Man brukte verken energi eller det mer kostbare mørke garnet på å mønsterstrikke det som ikke skulle synes. Annemor Sundbø har også en teori om at det hvite feltet ble strikket for hånd, og så hektet man det på en strikkemaskin når man skulle strikke mønster.

Maskinstrikk

Setesdølene tok nemlig tidlig i bruk strikkemaskiner. Den eldste Sundbø har funnet i distriktet har patent fra ca. 1860, men hun har samlet flere fra 1880-årene. Mange av koftene som er bevart, er strikket på maskin, hevder hun. Mønsteret er også logisk bygget opp i forhold til maskinene. Med maskin kunne plaggene produseres langt raskere, og det kan kanskje forklare hvorfor bruken av kofter nærmest eksploderte på slutten av 1800-tallet.

De eldste koftene er klippet opp, og har en kile i siden. Av og til er denne strikket som en forlengelse av ermet, slik at maskene blir stående opp-ned når plagget er montert sammen. Ingebjørg Gravjord sammenligner snittet i de strikkede trøyene med snittet i herreskjortene fra distriktet i boken "Strikking i Norge". Gravjord mener også at de store trøyene ble strikket på vanlige korte strømpepinner. For at strikketøyet ikke skulle bli for uhåndterlig, ble rygg og forstykke strikket hver for seg som en rund pølse, og så klippet opp til flate stykker.

Annemor Sundbø tror det innfelte stykket under ermene kan være et resultat av at maskinene ikke kunne lage brede nok tøystykker. Når hun mener setesdølene brukte maskiner, er det også fordi plaggene er helt uten ujevnheter på baksiden. Ikke en tråd er vridd gal vei. At enkelte detaljer er strikket for hånd ser hun imidlertid ikke bort fra. Koftene ble strikket delvis på maskin, og delvis for hånd, er hennes konklusjon.

Fra mannskofte til nasjonalplagg

De første strikkekoftene i ukebladene finner vi etter år 1900. På 30-tallet økte antallet oppskrifter i omfang. Strikkestoff var godt stoff. Samtidig begynte ullvarefabrikkene å utgi egne mønstre. Stikkegenser var praktisk til skibruk. Og ettersom også kvinnene etter hvert tok til å bruke bukser, ble det naturlig også å adoptere mennenes lusekofter.

Setesdalskofta ble presentert i mange varianter, og ble med tid og stunder både allemannsplagg og nasjonalplagg. Koftene ble utenpå-plagg, og det hvite feltet nederst forsvant. Bolen ble også lengre. Fasongen endrer seg i takt med skiftende motesvingninger. Fortsatt holder ullplaggene tildels stand i kampen mot fleeze og andre syntetiske materialer - når det er kaldt, og når vi reiser til fjells. Men det har skjedd en vesentlig endring i motebildet siden OL på Lillehammer i 1994. Det er heller ikke så mange av den yngre garde som behersker stikketeknikken godt nok til å gi seg i kast med et slikt plagg i dag.

Bruken av rundpinner er nok årsaken til at kilen under ermet har blitt borte. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tykkere blir garn og pinner. På de koftene som ikke brukes sammen med bunadbukse, har de fargerike broderiene forsvunnet fra ermene. Utbroderingen rundt halsåpningen har imidlertid tiltatt.

Setesdalsmaleren Harald Lund var sannsynligvis den første som kom på å lage kofta om til jakke. I 1932 sendte han forslag til ei kone i Nomeland som viste hvordan han ville ha broderier helt ned. Annemor Sundbø har i sin samling en kofte som først hadde tradisjonell halsåpning. Siden er den blitt klippet opp, og den har fått ny løyesaum helt ned.

Broderier og vevde bånd

På gamle kofter er broderiene rundt halsåpningen ganske beskjedne. De ble tradisjonelt skjult av bukselokket. Krullene, som er så typiske for den tradisjonelle løyesaumen, sees aldri i samme format på gamle kofter. Ermene, som derimot var godt synlige, kunne ha fargerike border.

I dag er nensten alle setesdalskofter som selges over disk kantet med maskinvevde bånd. For industrien har håndarbeid aldri vært lønnsomt, og man har alltid søkt å finne erstatninger som kunne lages maskinelt. I dag er det også bare noen få som har nødvendig tekstilkunnskap til å føre løyesaumtradisjonene videre. Å sy kruller krever sin kvinne, heter det i Setesdal.

Mønsterborder til setesdalskofte fra Annichen Sibberns "Norske Strikkemønstre" fra 1929.