Opplæring i kvinneflid

I sommer kom jeg over en gammel navneduk fra 1782 i en bruktbutikk. Opphørssalg gjorde at jeg fikk den til halv pris. En særlig lur investering som vil kaste mye av seg, var det neppe. Arbeidet er falmet og gråaktig. Bare de blå fargene har tålt tidens tann. Det er også flere hull i bunnen av lin. Broderiet er innrammet, og noen har forsøkt å restaurere det, uten at jeg vet om det er gjort forskriftsmessig. Men jeg ble så fascinert av arbeidets alder og de bitte, bitte små stingene. Årstallet er brodert oppe til høyre i bokstavrad nummer tre.

Opplæring i søm og annet håndarbeid var nødvendig for ethvert jentebarn før i tiden, enten hun kom fra trange kår eller familien hadde god økonomi. Frodige og fargerike arbeider vitner om kreativitet og skaperkraft. Hver lille stoffbit og trådstump ble utnyttet maksimalt.

I den tradisjonelle opplæringen av jenter var navnedukene et nyttig hjelpemiddel. Fra en pedagogisk synsvinkel slo man to fluer i et smekk: Hensikten var nok først og fremst å lære dem å brodere. Men samtidig kunne man terpe på bokstavene, både de små og de store. Opplæring i kvinnelig flid og leseopplæring gikk hånd i hånd. Forskjellige stingtyper ble prøvd ut samtidig som man lærte å sy ulike typer bokstaver og tall. Likeledes ble det sydd små motiver, både bibelske og verdslige, som Adam og Eva i Edens hage, blomster, trær og ulike dyremotiver, åttebladsroser og border av mange slag. Navnedukene fungerte siden som en en mønstersamling. Den engelske betegnelsen sampler eller exampler tyder nettopp på at de var eksempelsamlinger. Men et bilde på veggen som holdt orden på bokstavene var sikkert også nyttig i en tid da lesekunnskapen var så som så, og bøker og andre hjelpemidler sjelden vare.

De første norske navnedukene ble til i byene blant de kondisjonerte. Undervisningen skjedde både hjemme og ved små, private pikeskoler. Den eldste navneduken man kjenner er fra 1700, men det ble sannsynligvis sydd navneduker i Bergen allerede på 1600-tallet.

Fra tidligere har jeg tre gamle navneduker fra min svigerfamilie. Den eldste er fra 1842. Den er sydd av Regine Andrea Henrichsen som var født i Langesund ti år tidligere, i 1832. Regine Andrea Henrichsen var mine barns tipp-tippoldemor.

Regine Andreas barnebarn, Agnes Middelthun Halvorsen, sydde også navneduk. Den er et fargerikt fyrverkeri sydd på stramei. Arbeidet mangler årstall, men Agnes var født i 1889.En kuriositet er måten etternavnet skrives på. I ulike kilder finner man ulike skrivemåter. Agnes har brodert "Midlethon".

Det er dette broderiet som pryder Postens samlersett nr. 02/01 som ble kalt Norsk husflid.

Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto enklere blir navnedukene. Det kan vi se når vi ser på navneduken som er sydd av Agnes' søster Harris. Harris var to år yngre og født i 1891. Men navneduken har årstallet 1909. Altså var hun 18 år og voksen før broderiet var ferdig. Legg merke til at hun har brodert etternavnet "Middlethun" og ikke "Midlethon".

Dette er et broderi min datter Regine har laget på skolen.  Også her er ulike stingtyper prøvd ut, sammen med bokstaver og enkle figurer.

Selv bestemte jeg meg for å lage en navneduk i anledning tusenårskiftet. Men jeg har også sydd et par nye det siste året. De er gjengitt i boken Geriljabroderier - Guerrilla Embroideries. Jeg har blant annet latt meg inspirere av et gammelt mønster gjengitt i Helen Engelstads "Norske navneduker" fra 1938.