I 1875 ble Jon O. Nomeland og familien hans fotografert hjemme på gården i Hylestad i Setesdal. Nomeland hadde på seg en flott setesdalskofte under vesten, og jeg har latt meg inspirere av borden nederst på ermene.
Det som i utgangspunktet syntes å være en smal og sær greie for en liten gruppe strikkeglade kvinner, viste seg å være noe som rørte store deler av det norske folk. Og denne helgen kuliminerte det med koftefest i trønderhovedstaden.
Å få halsen pen på et strikkeplagg kan av og til være en utfordring. Jeg vil derfor vise hvordan jeg gikk frem da jeg laget min "Setesdal Love"-genser.
Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504 masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn.
Vi sier lusekofte og setesdalskofte, men strikkeplaggene fra Fana utenfor Bergen kalles lokalt for trøyer. Jeg prøver å holde meg til dette begrepet selv om det glipper innimellom.
Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget.
Nå dukker de opp i utstillingsvinduene. Helst i svart og hvitt. Hva da? Jo; tradisjonelle norske åttebladsroser og andre mønstre vi kjenner igjen fra barndommen og ungdomme.
For få år siden trodde jeg strikketeknikken var i ferd med å bli museal. Men nå er hjemmestrikket igjen aktuell mote. Det finnes mengder med lekkert garn, og det klirrer i strikkepinner som aldri før.