Er vottene du har strikket blitt akkurat litt for luftige eller litt for store, er det ingen grunn til å fortvile. Hvis du har strikket av ullgarn som ikke er superwashbehandlet, kan du lett tove dem litt mindre. Men det som er ytterst viktig, er å ha full kontroll på toveprosessen. Å kaste dem inn i vaskemaskinen, krysse fingrene og håpe det beste kan ende fatalt.
Jeg har tidligere skrevet om toving av votter i vaskemaskin, og det anbefales ikke når de bare skal toves litt.
Hvis vottene bare trenger å bli bittelitt mindre, vil jeg anbefale to metoder.
1. Toving for hånd
Bruk tovebrett eller vaskebrett, et kar med lunkent vann og såpe, for eksempel Milo, Zalo eller Grønnsåpe. Ønsker du et kortere plagg, legger du dem i lengderetningen på brettet og gnir. Ønsker du smalere plagg, legger du dem på tvers og gnir frem og tilbake. Ønsker du dem både kortere og smalere, må du altså gjøre begge deler.
Fortsett å gni til vottene har passelig størrelse. Det betyr at du må prøve dem på hendene dine underveis i prosessen. Når du er fornøyd skyller du ut all såpe veldig godt, former dem til og lar dem tørke flatt. Bruk votteblokkere hvis du har det, men det går også helt fint uten.
2. Toving i tørketrommel
Hvis hele votten skal krympes litt, bruker jeg veldig gjerne tørketrommelen. Det er svært lettvint - og man har full kontroll fordi den kan stanses akkurat når man vil.
Først vasker jeg vottene i såpevann og skyller ut det meste av av såpen. Så vrir jeg dem opp i et frottéhåndkle for å få ut en del av vannet før jeg putter dem inn i tørketrommelen. De må som regel tromles en stund før man ser resultater, men dette avhenger av garnet. Her må man bare prøve seg frem. Åpne for eksempel døren etter fem minutter og se hvordan det har gått. Er det liten eller ingen forandring, kan du tromle dem i fem minutter til. Begynner de å bli passe, kan du åpne døren igjen etter et minutt eller to. Det er bedre å åpne døren en gang for mye enn en gang for lite. Når ulla først har filtet seg, klarer du ikke å reversere prosessen.
Blir vottene for tørre, stopper maskinen. Da må du eventuelt fukte dem på nytt.
Når vottene er akkurat passe, må du skylle ut eventuelle såperester. La dem så ligge helt flatt og tørke.
På bildet ser du mine røde og hvite Bæ-di votter. De er bare tovet bittelitt, og da ble de helt vindtette og deilige.
]]>
I 1875 ble Jon O. Nomeland og familien hans fotografert hjemme på gården i Hylestad i Setesdal. Nomeland hadde på seg en flott setesdalskofte under vesten, og jeg har latt meg inspirere av borden nederst på ermene.
Interessen for og etterspørselen etter fotografier nærmest eksploderte da masseproduksjon ble teknisk mulig på 1860-tallet. «Visittkortfeberen» bredte om seg; alle ville ha bilder av seg selv, visittkort, som de kunne dele ut til familie og venner.
Knud Knudsen (1832–1915) etablerte seg som fotograf med eget studio i Bergen i 1864, men han tok også kameraet, glassplater, kjemikalier og mørketelt med på utallige reiser landet rundt. Bildene fikk tittel og nummer som ble gjengitt i salgskataloger, og det er derfor mulig å følge Knudsens reiser gjennom Norge. Og siden noen av glassplatene har opptaksdato inngravert, kan mange av billedseriene dateres med ganske stor nøyaktighet.
Foto: Knud Knudsen / Universitetet i Bergen.
Knudsens første reise til Setesdal var i 1875. Da fotograferer han blant annet Jon O. Nomeland og familien fra Hylestad sogn. Nomeland og kona sitter i forreste rekke med de minste barna på fanget eller på krakken ved siden av seg. Bak ser vi de eldste barna. Alle har alvorlige miner. Det var en kunst å stå stille lenge nok så bildet ikke ble uskarpt. Flere minutters eksponeringstid var ikke uvanlig. Nomeland har strikket lusekofte på seg. Den har ikke veldig mange border verken nederst eller øverst på ermene, heller ikke oppe ved skulderen. Få border var vanlig på de eldste trøyene. Trøya har heller ikke klede med broderier nederst på ermene. De nederste centimeterne har et ganske enkelt mønster som danner en fin kant. Det meste av genseren er skjult bak lokket på buksa og den lille vesten han har over, men svært sannsynlig er det nederste stykket på bolen ensfarget hvit, og så er det muligens en liten bord før lusene begynner.
Jon Nomelands genser med isydde ermer. Foto: Eivind Røhne.
Først laget jeg en genser med isydde ermer, slik tradisjonelle setesdalskofter har. Den er med i boken Strikk fra hele Norge. Jeg har valgt et tykkere og mykere garn enn på originalen, og jeg har kopiert mønsteret på ermene og borden øverst på skuldrene. Nederst på bolen har jeg gjentatt den fine ermeborden vi kan se. Genseren har fått snor nede og en løs hals som også kan knytes.
Jon Nomelands genser med raglan. Foto: Nina Granlund Sæther.
Men så vet jeg at alle ikke er like glad i å klippe i strikketøy. Jeg har derfor laget en versjon med raglanfelling. Oppskriften er laget slik at den strikkes nedenifra og opp. På fotografiet har Helga på seg en modell som er strikket ovenifra og ned slik at lusene kommer opp ned, men ellers er det vanskelig å se forskjell.
Modellen til venstre er strikket ovenifra og ned i størrelse M, mens modellen til høyre er strikket nedenifra og opp i størrelse XXL.
Begge genserne er strikket i garn fra Hillesvåg ullvarefabrikk. Her følger litt mer info:
Størrelse: S (M) L (XL) XXL
Brystvidde: 91 (100) 109 (119) 127 cm
Ermelengde: 43 (44) 45 (46) 47 cm
Hel lengde: 60 (63) 66 (69) 74
Garn:
Tinde pelsullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk
Naturgrå nr. 652115: 250 (250) 300 (350) 350 g
Sol lamullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk
Ubleket nr. 58400: 200 (200) 250 (250) 300 g
Pinner nr. 3,5 og 4
Strikkefasthet 22 m x 24 omg = 10 cm x 10 cm
Genseren kan strikkes med vanlig vrangbord (Alternativ 1) eller belegg med løpegang og snor nederst (Alternativ 2).
Og oppskriften finner du altså her: Jon Nomelands genser med raglan.
]]>Jeg elsker å strikke med tynne pinner når jeg strikker votter og sokker. Helst nummer 2 eller 2,5. Jeg har riktignok strikket flere vottepar på pinner nr. 1,5, men jeg må innrømme at det kan være litt utfordrene fordi pinnene så lett bøyer seg. Pinner nr. 2 eller 2,5 er helt utmerket. Resultatet blir tynne, fine kvaliteter.
Det siste paret jeg har publisert på, har jeg kalt Semvotter - etter Sem i Asker. Jeg liker å bruke geografiske navn fra mitt eget nærmiljø. Disse vottene ble veldig julete i rødt og hvitt, men de kan selvfølgelig strikkes i alle andre farger også.
Fordelen ved å strikke med tynne pinner, er at man kan lage mønster over flere masker. Det gir et helt annet spillerom og større muligheter for å være kreativ. Det gjør det blant annet mulig å tegne kruller i mønsteret, slik jeg har gjort her. Damevotter strikkes med pinner nr. 2,5, og herrevotter med pinner nr. 3. Garnet er 2tr. Gammelserie fra Rauma. Jeg liker dette garnet godt fordi det har litt ekstra tvinn som gjør plaggene mer slitesterke.
Mønsteret finner du i nettbutikken.
Et annet votterpar med kruller er Sønnavindvotter. Også disse vottene er inspirert av tradisjonelle selbuvotter. Her har jeg brukt pinner nr. 2 og fint totrådsgarn av grå trøndersau fra Evavollen Gårdsdrift (100 g = 330 m) som jeg kjøpte på Røros.
Sokker blir ekstra tynne og fine når man bruker tynne pinner. Tidligere har jeg rekonstruert et vakkert gammelt vottepar fra Skjåk i Gudbrandsdalen. Disse vottene finnes det oppskrift til i boken Votter, strikkemønstre fra hele Norge.
Jeg synes disse vottene har et utrolig vakkert mønster, og jeg tenkte at det måtte være mulig å bruke det på et sokkepar også. Det ble til sokkene jeg har kalt Dølasokker. Dette mønsteret ligger også på i nettbutikken
Her har jeg brukt Arwetta, som er et ganske tynt og sterkt garn, og pinner nr. 2. Sokkene har fått en tvebandflette øverst, og så har jeg gjentatt den flotte borden på mansjettene. Poenget var så å få til mønsteret rundt det hele på foten. Jeg valgte da å bruke en litt uvanlig hæl hvor de overflødige maskene felles under foten. Jeg ble godt fornøyd med resultatet, for sokkene sitter utrolig godt på føttene.
I Selbu er det registrert nærmere 600 forskjellige vottemønstre. Ingen andre steder i landet har vi en så solid og særpreget vottetradisjon som i den lille bygda øst i Trøndelag. Selv har jeg en rekke par liggende - både nye og gamle, ubrukte og godt slitte. Noen har jeg arvet, noen har jeg fått i gave, noen har jeg kjøpt - og noen har jeg designet og strikket selv.
På min mors kistebunn fant jeg for noen år siden to flotte par som aldri har vært i bruk. Mor kan ikke huske om hun har strikket dem selv eller om hun har fått dem. Vottene har alle de typiske kjennetegnene på selbuvotter, og de kan godt være strikket i Selbu. Mønsterelementene i vottene er kjent fra mellomkrigstiden.
Jeg har rekonstruert mønstrene, og de ble først gjengitt i boken Votter, strikkemønstre fra hele Norge. Da ble det ene mønsteret gjengitt med flere feil som var strikket inn. Nå har jeg bearbeidet mønsteret slik at vottene blir symmetriske og slik jeg mener de skulle ha vært. Mønsteret har jeg kalt Selbuvotter med blomsterbord, og det kan nå kjøpes i nettbutikken.
Selbuvotter med blomsterbord.
Vottene har en mønsterstrikket mansjett som er typisk for herrevottene fra Selbu. Kvinnevottene hadde vanligvis en ribbestrikket mansjett eller en blondekant. Men hvem sier at ikke også vi kvinner kan bruke mønsterstrikket mansjett?
Det andre mønsteret jeg har publisert i nettbutikken har jeg kalt Selbuvotter med værhornroser. Åttebladsrosene med de flotte krullene har navn etter de flotte horna på væren. Mønsteret inni vottene kalles lokalt himmelkvelven. Vi ser altså en blomst under himmelbuen. Designet er laget i tråd med tradisjonene i Selbu.
Begge parene er strikket med 2-tr Gammelserie fra Rauma ullvarefabrikk. Dette er et garn av ren ny ull fra Norge, og det har litt mer tvinn enn det som er vanlig. Det gjør garnet og vottene mer slitesterke. Vottene med blomsterborden er strikket på pinner nr. 2,5 til dame og 3 til herre. Vottene med værhornroser er strikket på pinner nr. 2 til damer og 2,5 til herrer.
Er det mulig å lage en kofte av store mengder restegarn – og likevel få designet til å henge sammen? Jeg har prøvd. Basisfargen i denne kofta med isydde ermer er bringebærrødt. Syv andre farger er brukt i tillegg.
I påsken bestemte jeg meg for å rydde litt i garnlageret mitt. Store mengder Finull fra Rauma (som finnes i hele 105 farger) ble samlet i tre store plastkasser etter farge. Det viste seg at jeg hadde veldig mye rødt og rosa. Det fikk jeg lyst til å bruke. Jeg satte meg derfor ned og tegnet en mønsterrapport.
Ganske raskt var jeg i gang med bolen. Og strikketøyet måtte selvfølgelig være med ut på påsketur! På grunn av corona måtte det bli hjemmepåske, men det er mange turmuligheter i Asker hvor jeg bor.
Etter påske var det andre prosjekter som måtte prioriteres. Den ferdige bolen ble derfor lagt til side. Men da sommerferiens strikkeprosjekter skulle planlegges, kom den frem igjen. Alle nøstene med restegarn i riktige farger fikk bli med til Kragerø, slik at jeg kunne begynne på ermene.
Jeg har altså brukt åtte forskjellige farger i kofta. For å unngå at det bare skulle bli en grøt, er bringebærrødt valgt som basisfarge. Den går igjen regelmessig i hele plagget. I tillegg har jeg valgt et ganske stramt og regelmessig mønster. På slutten måtte jeg kjøpe til litt av både den bringebærrøde og den rognebærfargede, men fordelen med slike prosjekter som dette er at man ikke er avhengig av samme innfarging på nøstene. Så lenge man har nok garn til én stripe, kan nøstet brukes.
Kofta kunne like gjerne vært strikket i blå eller grønne nyanser. Eller grå eller brune. Har du lyst til å lage maken, finner du oppskriften på i nettbutikken.
]]>Da jeg skrev boken Votter, strikkemønstre fra hele Norge brukte jeg mange timer på å tegne et snøstjernemønster som jeg brukte på et vottepar i blått og hvitt. Senere har jeg laget en lue med den samme snøstjerna. Den er med i boken Strikk fra hele Norge. I sommer tenkte jeg at jeg skulle lage et sokkepar med det samme snøstjernemønsteret. Selv om mønsteret er vinterlig - og sokkene har fått navnet Snøfnuggsokker - kan de brukes hele året. Og så kaldt som det er nå i juli, kan de være gode å ha.
Sokkene er hvite i bunnen og har en blondekant øverst. Mønsteret er i blått. Det blå garnet kom jeg over i New York for flere år siden. Det kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris. Jeg har skrevet både om garnet og vottene jeg laget i et blogginnlegg tidligere.
Norsk oppskrift finner du i nettbutikken min. Den koster 50 kroner.
Oppskriften til sokkene på engelsk ligger på Ravelry.
Oppskriften finnes i størrelse Dame liten og (Dame stor), og er strikket på pinner 2,5 eller (3). Liten størrelse tilsvarer sko nr. 36-40, og stor nr. 41-44. Ønsker du mindre sokker, anbefales tynnere pinner og tynnere garn.
Strikkefastheten er 34 (32) m = 10 cm
Det hvite garnet er Sterk Mini fra Du store alpakka, natur nr. 806. Det blå er altså Arroyo fra Malabrigo yarn (100 % merinoull) Azules nr. 856 (blåmelert). Det kan selvfølgelgi erstattes med Mini Sterk nr. 865 Denim eller tilsvarende.
Projo.no fører Arrojo, men ikke nødvendigvis den blå fargen jeg har brukt her. En av de andre kan helt sikkert brukes.
Ellers kan jeg anbefale garnet til NorwayKate. Hun selger små serier med håndfarget garn i sin nettbutikk katesindesign.no. Hun har et superwashfarget sokkegarn i 80 % merinoull og 20 % nylon som kan brukes i sokkene.
Sokkene strikke ovenifra og ned på tradisjonell måte. Det er noen lange trådsprang i mønsteret, og da anbefales det å surre trådene om hverandre. Bare pass på at du ikke surrer på samme sted to ganger etter hverandre.
Jeg har valgt en enkel timeglasshæl som strikkes med forkortede rader. Sokkene har spiss tåfelling.
Selv om vi håper på fint vær, vet vi av erfaring at 17. mai kan være bitende kald. En tynn ullundertrøye under skjorta er ofte god å ha på, men det blir lett for varmt når man så kommer inn. Mange som har bunad mangler jakke eller cape, og lurer derfor på hva man kan bruke til. Mitt svar er et strikket sjal.
Strikkede sjal og kast ble svært vanlig i siste halvdel av 1800-tallet, og ble brukt i alle samfunnslag. Sjal var både praktisk og varmt. Det var svært vanlig å legge det i kryss foran på brystet og knyte det sammen bak. På den måten var det ikke i veien.
Sjalet jeg viser her er en gammel modell. Det er kopi av et sjal som ble kjøpt på et loppemarked i Elverum rundt 1960 og senere gitt til Glomdalsmuseet. Jeg har funnet et nærmest identisk sjal på Sørlandet. Det kan bety at det fantes en oppskrift en gang i tiden. Av utseende er det typisk for siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Jeg mener derfor det kan brukes til flere bunader hvis det er kaldt og man mangler yttertøy.
Siden originalsjalet var strikket av sauehvit ull, strikket jeg først et lyst sjal i 2 tr. Gammelserie fra Rauma ullvarefabrikk. Dette garnet er ikke så veldig mykt, så velg gjerne Finull eller noe som er enda mykere hvis du er sensitiv. Sjalet kan og strikkes i en annen farge som passer din bunad bedre. Jeg har nå også strikket et indigofarget sjal, som også er litt større enn det lyse. Indigofarget garn vil si at det er plantefarget. Indigofargen gir et utrolig fint spill i plagget. Garnet heter Brådjupt og kommer fra Lofoten Wool.
Sjalet er lett å strikke. Man begynner med 3 m øverst midt bak, og så legger man ut på hver omgang slik at det blir større og større etter hvert som man strikker. Blondekanten strikkes separat og syes på til slutt. Hvis man synes blonden blir litt for utfordrende, kan man godt bruke sjalet uten blonden også.
Oppskriften på Sjal til bunad ligger i nettbutikken min og inneholder både oppskriften på det lille lyse sjalet og det store blå. (Har du kjøpt oppskriften på Ravelry tidligere, trenger du ikke å kjøpe den på nytt - oppskriften er oppdatert).
For fjerde år på rad inviterte jeg til mysteriestrikk i påsken. Mer enn 500 strikkedamer fra hele Norden ble med. I Påskesokkmysteriet 2020 fikk deltagerne en liten oppskriftsbit hver dag fra og med palmesøndag til og med 1. påskedag - i alt åtte deler. Bare jeg visste hvordan sokkene kom til å se ut når eventyret var over.
Sokkene kan strikkes i ulike typer garn, for eksempel Finull eller 2 tr. gammelserie fra Rauma ullvarefabrikk eller Mini Sterk fra Du store alpakka. Noen valgte også å bruke Sisu fra Sandnes garn. Man kan bruke tre, fire eller fem farger - eller enda flere, og derfor er dette et mønster som passer godt hvis man har mye restegarn liggende.
Første del av mysteriet var ganske enkelt selv om det var tre omganger man måtte strikke med tre farger. I andre, tredje og fjerde del er det noen lange trådsprang, men tvinner man trådene på baksiden skal det ikke være noen problem. Men rapportene er lange og vanskelige å huske, så jeg skjønner godt at noen syntes det var utfordrende. På den annen side tror jeg veldig mange syntes det ble fint.
Femte del av oppskriften var hælen, en enkel timeglasshæl som det kalles på norsk. Da strikker man forkortede rader. Dette er en fin hæl for nybegynnere.
Foten var del seks og syv, og så avsluttes sokkene med en stjernetå i del åtte.
Jeg har gledet meg over alle bildene deltagerne har lagt ut underveis. Det er så utrolig mange fine fargekombinasjoner - mye finere enn mine egne. Derfor får jeg lyst til å strikke enda flere par. Her kan dere se et par eksempler.
Påskesokkmysteriet 2020 er over, og gruppen er stengt for flere deltagere, men en samlet oppskrift ligger nå på Ravelry. Sokkene har fått navnet Vårsprett. I Facebook-gruppen min Hjertebank Nina Granlund Sæther finner du imidlertid tidligere mysteriesokker, og de oppskriftene er gratis.
I år har jeg laget noen veldig enkle påskekyllinger som pynter opp kjøkkenbordet. De er så enkle at selv de minste kan klare å lage dem. Så har du lyst til å lære noen å strikke, er det bare å la seg inspirere. Selv fikk jeg helt dilla, og det ble en hel liten kyllingfarm til slutt. Oppskriften ligger på min Facebook-side Hjertebank Nina Granlund Sæther, eller du kan kjøpe den på Ravelry >>.
Kyllingene kan strikkes både i glattstrikk og rillestrikk.
Denne kyllingen er smittet av koronaviruset. Han er i karantene og får ikke være sammen med de andre.
]]>Om få dager kommer min nye bok "Sokker fra hele Norge" i handelen. Den har mye til felles med min forrige bok.
Igjen er vi på reise gjennom Norges land, men denne gang skal vi bli varme på bena. Her finner du spennende historier om opphavet til de forskjellige sokkene, arkivbilder fra museer rundt omkring i landet, og 41 oppskrifter på sokker til hele familien.
Jeg er mer enn alminnelig opptatt av gamle tekstiler. De kan være gulnet av elde, hullete og slitt, kanskje også litt møllspist – likevel blir jeg fascinert. Bak hvert eneste plagg ligger timevis med arbeid. Før man kunne begynne å strikke måtte ulla kardes og spinnes til tråd. Kanskje skulle den også farges. En øvet spinnerske bruker ca. en time på å spinne 100 gram garn. Rensing og vasking av ulla tar enda lengre tid.
Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hanna Winsnes anbefaler i 1868 tjenestepikene å strikke hvis de ikke har lys til arbeidet: ”Når du sitter oppe og venter dit Herskab, da vil jeg raade dig til at arbeide for dig selv heller end at sitte ørkesløs, eller ogsaa at læse i en god Bog. … Formodentlig negtes du ikke Lys ved saadanne Anledninger, allerhelst naar du bede derom, og skulde du end negtes Lys, saa kan du dog Strikke.”
Likevel ble det skapt utrolig vakre tekstiler – både sårt trengte hverdagsklær og vakkert dekorerte klær til fint. Plaggene man laget til konfirmasjon og bryllup ble siden brukt ved høytidelige anledninger, kanskje også når man skulle i kirken på søndager. Ble fintøyet slitt, gikk det over til å bli hverdagstøy. Og når det ikke lenger gikk an å stoppe og lappe, ble fillerestene levert til ullvarefabrikkene som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Kanskje fikk man noen øre, eventuelt nytt garn av sjoddy i retur. Derfor er det få gamle tekstiler som er bevart.
I denne boken har jeg prøvd å lete frem noen av de strømpene fra fordums tid som fortsatt finnes – både i museenes samlinger og i privat eie. Og jeg har funnet en rekke godt gjemte skatter. Ved å lage denne boken håper jeg å kunne formidle noe av den tekstilkunnskapen våre formødre og enkelte forfedre satt inne med. Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie fra vårt eget land – kunnskap jeg mener er viktig i en globalisert tid.
Enkelte distrikter har hatt sterke, særegne tradisjoner. I arbeidet med denne boken har jeg blant annet blitt bevisst hvor dyktig de var særlig i Telemark og Agder til å strikke strømper i fletteteknikk. Garnet er så tynt, og teknikkene så avansert, at det er vanskelig å gjøre det etter i dag. Andre steder har man laget strømper med de fineste stripekomposisjoner eller åttebladsroser. I Numedal har såkalt byggkornbinding vært mye brukt – en morsom teknikk som nesten er glemt. Jeg har bevisst jobbet meg gjennom alle landets fylker. Noen steder har det vært så mye spennende at det har vært vanskelig å velge. Andre steder har tilfanget vært mindre.
Du finner flest damesokker, men også par til barn og herrer i denne boken. Noen av strømpene er raske å strikke, andre krever tid og tålmodighet. Mitt mål har ikke vært å kopiere tekstilene 100 prosent, selv om de fleste strømpene er inspirert av gammelt materiale. For meg er det viktigere å ta vare på mønstringer og detaljer, og gjøre fortidens strømper til anvendelige plagg også i dag.
Det går fort til jul! I en kort periode fremover vil det være mulig å bestille min nye bok SOKKER FRA HELE NORGE med en personlig hilsen fra meg. Send din bestilling til liv.gronback@cappelendamm.no – og husk å angi hvilket navn jeg skal skrive en hilsen til. Boken koster kr 379 i butikken, men du får den for kr 331 som er maksimal rabatt, og den sendes gratis hjem til deg uansett hvor i landet du bor. Skal vi rekke å sende deg boken før jul, må du sende din bestilling senest 10. desember.
Og har du lyst til å ta en titt, kan du se noen sider her: http://bit.ly/2iYLZ5Y
Noen ganger tar det svært lang tid fra en idé unnfanges og til en strikkeoppskrift kan publiseres. Dette sjalet begynte jeg på allerede sommeren 2015.
Det begynte med et besøk hos Telespinn i Flatdal. De hadde så mye lekkert garn jeg tenkte egnet seg til sjal, og flere bunter ble selvfølgelig med hjem. Jeg gjorde noen spede forsøk, strikket noen prøvelapper, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt. Det deilige mohairgarnet ble i steden brukt i et par votter. (De heter Kjærlighetsvotter, og du finner gratis mønster i min gruppe Hjertebank på Facebook.)
Vel hjemme etter en lengre reise, begynte jeg å lete etter et hullmønster som tiltalte meg. Pinterest er en viktig inspirasjonskilde når man er på jakt etter noe særpreget. Også bøker ble saumfart. Jeg lette og lette, men fant egentlig ikke noe som jeg hadde lyst til å jobbe videre med. Jeg hadde nemlig et ønske om at sjalet skulle bli like fint på begge sider. Og så ville jeg at det skulle være gjennombrutt.
Helt plutselig og tilfeldig kom jeg over et bilde med et mønster som bølget ut og inn. Noe sånt ville jeg lage, tenkte jeg, og begynte å eksperimentere. Garnet "stjal" jeg fra en ufo jeg hadde liggende; en herlig blanding av silke og alpakka. Det ble noen prøvelapper før jeg ble fornøyd, og etter noen små justeringer var jeg i gang. Det var i begynnelsen av september.
Når man har kommet inn i rytmen, og skjønner hvordan mønsteret er bygget opp, går det egentlig ganske greit å strikke det. Det er tilnærmet likt, enten man strikker på retten eller vrangen. Men det tar litt tid med et så stort arbeid.
Jeg strikker hver eneste dag på toget, til og fra jobb, og sjalet var fast følge. Heldigvis tok det ikke så stor plass i vesken. Medio september var jeg en tur i Milano. Strikketøyet var selvfølgelig med. Og da hele familien møttes i Stavanger i begynnelsen av oktober, var det også med. Jeg puttet det like godt i sekken da vi dro på tur til Preikestolen.
Når sjalet ble helt ferdig, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg ville at det skulle være ekstra langt. Og jeg tror jeg brukte det første gang på et julebord i slutten av november.
Oppskriften ble fullført nå i august 2017. Har lenge tenkt jeg burde gjøre det. Det er imidlertid alltid så mange andre ting som venter på å bli gjort...
Men så en dag stod naboens åker gyllengul og nydelig. Den ville jeg bruke som bakgrunn, tenkte jeg plutselig. En tidlig morgen, på vei til jobb, fikk min mann jobben som fotograf. Bildene ble knipset med mobilen i løpet av fem minutter. Jeg skulle jo rekke toget. Og når jeg først hadde tatt bilder - ja da kunne jeg jo like godt gjøre ferdig oppskriften også.
Oppskriften finner du på Ravelry >> Den koster 50 kr + mva, altså 62,50 kr.
Vil du se hva slags strikkeprosjekter jeg holder på med nå, kan du følge meg på instagram: @ninagranlundsather
Mange kvier seg for å strikke med veldig tynne pinner. Jeg har derfor laget et vottepar med den samme dekorative blomsten som i rosevotter fra Oslo, men som er litt lettere å strikke.
]]>I boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, finner du oppskrift på rosevotter fra Oslo. De er laget etter et gammel vottepar i Norsk Folkemuseums eie. For å få frem det detaljrike mønsteret, har jeg brukt særdeles tynt garn og pinner nr. 1,5.
Mange kvier seg for å strikke med så tynne pinner. Jeg har derfor laget et vottepar med den samme dekorative blomsten som er litt lettere å strikke. Vottene har jeg kalt Dronningvotter, og mønsteret ligger på Ravelry.
Her er det brukt Eco Wool Baby fra Dale, oker og mørk grå.
Inspirert av disse vottene, har jeg nå også designet et par sokker som selvfølgelig har fått navnet Dronningsokker. (Min datter heter Regine, og det betyr nettopp dronning - derfor det kongelige navnet.)
Også dette mønsteret ligger på Ravelry.
Sokkene er strikket i Mini Sterk fra Du store alpakka:
Turkis: 50 g
Marine: 50 g
Lys blå: 50 g
På damestørrelsen er det brukt pinner nr. 2,5, og strikkefastheten er 32 masker på 10 cm.
Denne påsken inviterte jeg til Påskesokkmysteriet - en strikkeoppskrift i syv deler. Det skal innrømmes at det er litt jobb å invitere til en samstrikk. Alle er ikke like drevne på data, så mange plundret med å finne filene jeg la ut; den første palmesøndag, den siste påskeaften. Men du verden så morsomt det ble. Etter hvert som mønsterelementene ble lagt ut, begynte deltagerne å legge ut flotte bilder av det de strikket.
Har du lyst til å se alle de flotte utgavene? Noen har brukt to farger, andre har fulgt oppskriften med hele syv. Flere fikk brukt opp en del restegarn. Alle bildene ligger i min gruppe på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der finner du også alle mønsterdelene hvis du har lyst til å strikke disse sokkene selv. De ligger samlet under festet innlegg øverst, eller hver for seg under filer, nummerert fra 1 til 7. (Har du mobil eller nettbrett, må du gå inn på Info først. Det er også lurt å åpne via nettleser - ikke appen. Se info under festet innlegg.)
Noe av det som er så spennende ved å lete frem gamle strikkeplagg, er at jeg stadig oppdager nye mønstringer eller nye teknikker. Særlig teknikkene synes jeg det er fascinerende å studere.
Et av votteparene jeg fant da jeg samlet inn materiale til boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge", var dette morsomme, rare paret her. Det tilhører samlingen på Sunnfjord museum i Førde. Disse vottene og et par til - samt en uferdig vott - kommer sannsynligvis fra Jølster.
Vottene er svært annerledes enn de som vanligvis strikkes i Norge, og jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan de var laget. Det er en kombinasjon av rette masker, vrange masker og noe jeg har kalt sikksakkmasker. Maskene bytter plass, de krysser hverandre ikke slik som i vanlige fletter. Vottene er strikket frem og tilbake, men sikksakkmaskene kan også strikkes rundt.
Oppskrift på vottene finner du i boken min, og der har jeg valgt å bruke grønt garn. De ser litt store ut på den lille jenta, men det er fordi det er en damevott. Siden den blir veldig elastisk, sitter den godt på hånden.
Rett før jul fikk jeg besøk av jentene bak To pinner, Thea Leivestad og Mette Hjerpseth. To pinner er en YouTube-kanal med egenprodusert innhold om strikking og strikkerelaterte ting. Hver tirsdag kommer en ny film - og i filmen fra 3. januar viser jeg hvordan du strikker disse maskene og forteller en del om vottene jeg har rekonstruert og designet.
Her har jeg strikket sikksakkmasker og vrange masker. Du må altså legge opp et antall masker som er delelig med tre. De to første strikkes i sikk og sakk, og den tredje strikkes vrangt. Teknikken kan for eksempel brukes som erstatning for vanlig vrangbord. Nedenfor finner du hele videoen hvor du altså kan se hvordan dette gjøres.
Vi nordmenn forfekter at norske jordbær er aller best. Kanskje er de det, men lar vi være å spise oliven fra Hellas, kiwi fra New Zealand eller avocado fra Peru av den grunn? Vi er heldige som kan nyte frukt, bær og grønnsaker fra hele verden selv om også plommer fra Hardanger og epler fra Sogn smaker nydelig. Slik er det også med ull. Selv om enkelte av oss synes det er fint om vi kan utnytte den norske ulla bedre, betyr ikke det at vi velger bort deilig, myk merinoull fra sydligere breddegrader eller alpakkafibre fra Andes.
Det handler ikke om å velge norsk eller utenlandsk. Det handler om å velge riktig fiber til riktig formål.
Siden jeg jobber mye med tradisjonstekstiler og med rekonstruksjon av gamle strikkeplagg, synes jeg det er bra at det finnes mye å velge mellom. Til enkelte plagg vil jeg ha tynt og fast garn, for eksempel Gammelserien fra Rauma eller noe fra Selbu spinneri. Andre ganger er jeg på jakt etter noe som er løsere spunnet, for eksempel det nye og delikate Sølje fra Hillesvåg eller noe som kan strikkes med litt tykkere pinner. At mange synes den norske ulla klør, har jeg stor forståelse for. Derfor bruker jeg også mykere ull og diverse ull- og alpakkablandinger i mine design. Sterk fra Du store alpakka og Eco wool fra Dale er også blant favorittene.
Poncho i prima norsk spælsauull - og votter i Eco wool fra Dale - et importert ullgarn fra House of Yarn.
Jeg kjøper gjerne ull fra små produsenter. Garnet til ponchoen ovenfor kjøpte jeg av Annemor Sundbø. Det er spælsauull fra sauene hennes på Bragdøya, og garnet er spunnet etter alle kunstens regler hos Hoelfeldt-Lund i Grimstad. Den er deilig og varm, og tåler godt litt regn.
Spælsauen har både lange glansfulle dekkhår og myk bunnull. Dekkhårene egner seg dårlig mot huden, men siden jeg ikke er særlig sensibel bruker jeg det gjerne i et ytterplagg som her. Ellers er det utmerket både til sokker, møbelstoffer og på gulvet. For det er utrolig slitesterkt.
Nærmest huden - ja da vil jeg ha noe mykt. I dette settet har jeg kombinert rød babyull fra en av de norske produsentene, og et rosa garn jeg kom over i New York. Malabrigo Yarn and Wool holder til i Uruguay, men garnet farges for hånd i Peru. Det er laget av den deiligste merinoull.
Lue og votter i myk merinoull.
Det er altså ikke snakk om enten eller, men både og.
]]>Klesmøllen kan gjøre stor skade på klær av ull, men også garn er utsatt. Tidligere ble alt norsk garn møllbehandlet, men strengere regler har ført til at tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøgifter. Både naftalen (møllkuler) og diklorbenzen er helseskadelig. Men det finnes heldigvis råd.
Det er larvene fra klesmøllen som kan gjøre stor skade. Møllen legger egg, og når larvene utvikles spiser de keratinet som finnes i fibrene.
Klesmøllen finnes innendørs over hele landet, og det er mye som tyder på at den er blitt et problem igjen. I jobbsammenheng har jeg skrevet en artikkel om at møllplagen er tilbake, og at både herredresser og bunader er blitt angrepet. Fryktelig ergelig, spør du meg!
Jeg glemmer aldri svermen av møll som tøt ut da vi åpnet en papirsekk med ullgarn da jeg gikk på husflidsskole tidlig på 80-tallet. Skolen hadde kjøpt inn kilovis med gresk, ubehandlet og håndspunnet garn som var veldig populært da. I sekkene hadde møllen virkelig kost seg. Hvert eneste nøste var ødelagt, og ikke en tråd var mer enn 10 cm lang. Vi måtte fyre opp et stort bål ute i hagen og brenne alt sammen.
Selv oppbevarer jeg det meste av garnet mitt i lukkede plastbokser fra Clas Ohlson. Men jeg har også gått til innkjøp av kuler i cedertre. De legger jeg både blant garnet, men også innimellom de hjemmestrikkede tekstilskattene mine. Jeg synes kulene dufter godt, men møllen liker ikke den særpregete lukten.
Kulene får du blant annet kjøpt fra Bunadmagasinet som skriver "Sedertre lukter friskt og godt for mennesker, men er sterkt appetittnedsettende for møllarver."
Alternativt kan du bruke poser med tørket lavendel, reinfann eller pors til å skremme møllen fra å legge egg i dine garnskatter.
]]>Har du noen gang fått irriterende feil i strikkeplagget ditt selv om du har strikket riktig? Selv om du følger mønsteret til punkt og prikke, ser du at noe har blitt galt - uten at du helt kan sette fingeren på hva som skjer og hvorfor.
Se nøye på puten nedenfor. Den strikket jeg for noen år siden (mønsteret finner du i boken Putefest). Over bokstavene Oslo ser du tydelig at det blir en rar stripe, at noe ikke stemmer.
Det som skjer, er at mønsteret forandrer seg hvis man er uheldig og krysser trådene på baksiden av arbeidet.
Når man strikker mønster med to farger, vil den ene tråden være dominant. Jeg pleier å holde begge trådene over venstre pekefinger. Her har jeg hatt den lilla tråden til venstre og den grå tråden til høyre på fingeren. Men så plutselig har trådene byttet plass uten at jeg har oppdaget det. Da puten var ferdig, ble det veldig synlig.
Som du ser av bildet er det altså ikke strikket feil. Annenhver maske er strikket med lilla og med grått, men nederst er den lilla tråden dominant. Og når de bytter plass på fingeren, er det plutselig den grå som blir dominant.
Så mitt strikketips er å passe nøye på så mønstertrådene på baksiden ikke bytter plass. Her ser du baksiden av en kofte jeg jobber med nå. Unngår du at trådene krysser seg, unngår du også irriterende fargefeil. Det er altså noe i det gamle ordet om at arbeidet skal være like pent på vrangen som på retten.
Vil du ha flere strikketips? Følg med på min Facebookside Hjertebank Nina Granlund Sæther.
]]>Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.
Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>
Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.
Dette skrev Budstikka i 2015 >>
Her kan du lese den dramatiske historien:
Flukten fra tyskerne
Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.
– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.
Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.
At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.
De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.
Rød og hvit strikkegenser
Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.
Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.
Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.
I full fart til Hamar
I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.
– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.
Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.
Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.
– Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.
På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!
Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.
– Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.
Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.
Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.
Familien splittes
Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.
Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.
På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset. Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.
Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.
Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.
– Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.
Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.
– Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.
Ikke velkomne
Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.
Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.
Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.
– Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.
På flyttefot
Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.
Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.
Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.
Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.
Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.
17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.
Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.
Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.
Videre til USA
Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.
Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.
Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.
”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.
En trailer fra filmen kan du se her:
Spælsaugarnet er litt mer stikkete enn ull fra vanlige norske sauer og importert merinoull, men garnet har en fantastisk spenst og glans. Derfor passer det utmerket til et ytterplagg som denne ponchoen jeg har kalt "Sem".
Sist sommer kjøpte jeg med meg alt spælsaugarnet i grå nyanser som Annemor Sundbø hadde i butikken sin på Ose i Setesdal. Hun fortalte at det var fra sauene som går og beiter på Bragdøya ved Kristiansand, og at det var spunnet hos Hoelfeldt-Lund. Du får kjøpt tilsvarende garn, Hoelfeldt-Lunds totrådete strikkegarn, i mange husflidsutsalg.
Det særskilte med spælsauen er at den har både lange, blanke, sterke dekkhår og myk, myk bunnull.
Det er sommer, det er sol og det er strikketid. Jeg deler derfor en av mine oppskrifter. Det er en ganske enkel sak, men den kan varieres i det uendelige. Jeg har kalt det stjernestrikk.
Strikk én lapp, og du har et praktisk håndhåndkle eller en klut til bruk på kjøkkenet. Strikker du flere, kan du både lage babyteppe, sengeteppe eller en kledelig poncho.
Jeg har brukt en blanding av lin og bomull i disse eksemplene. Men bruk gjerne ren bomull, eller en deilig blanding av ull og silke. Mulighetene er uendelige.
Det er antallet ruter som bestemmer hva det kan bli. Eventuelt måten du setter dem sammen på.
Oppskriften ligger gratis på min Facebook-side Hjertebank Nina Granlund Sæther. Under Filer finner du både denne oppskriften og et par andre.
Fortsatt god sommer =)
]]>Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.
Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.
Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.
Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.
Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.
Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.
Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.
Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.
Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.
Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.
For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.
Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.
Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.
"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.
Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.
I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, ble jeg utfordret til å holde en innledning over temaet "Husflid er bra, men er det viktig?"
Husflid forbindes i stor grad med naturmaterialer og teknikker som er gått ut på dato. Før var teknikkene ferdigheter folk flest måtte kunne for å klare seg i et selvbergingssamfunn. Husflidsproduksjon ble også en viktig inntektskilde for mange familier; noen steder for hele bygdesamfunn.
Slik er det ikke lenger! Maskiner har overtatt, og så å si alt vi trenger kan kjøpes i butikken. Og å leve av husflidsproduksjon i dag er omtrent umulig. Materialene er kostbare, og produksjonen er tidkrevende. Det gjør det vanskelig å konkurrere.
Disse gamle teknikkene er hyggelig å kunne, MEN TRENGER VI DEM?
I 2011 begynte man å bygge en fullskalakopi av Osebergskipet midt i Tønsberg sentrum. Målet var å finne ut om originalskipet var seilingsdyktig, eller om det bare var laget for Dronning Åsas begravelse. I tillegg skulle skipet være med å gjøre Vestfold til et nordisk sentrum for formidling av vikingtiden.
Byggingen var basert på ny forskning og nye rekonstruksjonstegninger. Det ble brukt opprinnelig materialer og byggemetoder, og hele byggeprosessen ble dokumentert vitenskapelig. Hver eneste bit av skipet ble kopiert til minste detalj. Det ble mange øksehugg og mange nagler å smi.
Kjølen ble strukket av et 150 år gammelt eiketre fra Jarlsberg hovedgård.
Det ble fremstilt jern fra myrmalm. Og hver eneste nagle ble smidd på gamlemåten, slik det en gang ble gjort.
Spantene er ikke spikret fast, men surret fast til bordgangene med lærreip laget av hvalbarder.
Det 90 kvadratmeter store seilet ble vevd av ull fra gammel norsk spælsau. Ulla ble håndsortert for å få riktig forhold mellom dekkhår og bunnull.
Garnet ble hardt spunnet for å bli sterkt og vannavstøtende. Og det måtte slås til veldig hardt. Teknikken som vikingene brukte var likesidet kypert over fire skaft – en teknikk som var lite brukt frem til Levi Strauss begynte å bruke den i dongeribukser; nettopp fordi den var så solid.
Seilet er sydd sammen av 16 bredder stoff à 64 cm.
- Osebergskipet er det største arkeologiske funnet nord for Alpene. Funnet er på nivå med Tut Ankh-Amon i Egypt, sa Christina Blomén til VG. Hun var en av dem som var med og vevde det 90 kvadratmeter store seilet.
Byggeprosjektet var så interessant at National Geographics fulgte arbeidet med et filmteam.
Hvordan i all verden skulle man klare å lage en kopi av Osebergskipet, et av Norges viktigste nasjonale symboler, hvis det ikke var noen som kunne telje med øks, skjære med kniv, smi eller veve?
Her i Norge har vi en lang og rik båtbyggertradisjon. Selv om vi har datamaskiner og tegneprogrammer er det vanskelig å bygge en god båt uten kunnskap. Jeg pleier å si at du ikke lærer å svømme ved å lese om det i en bok. Slik er det med båtbygging også. Hvorfor velger båtbyggeren akkurat det emnet til den detaljen? Hvorfor gjør han bordet litt tynnere i den ene enden og litt tykkere i den andre?
Det er også viktig å bevare gammel kunnskap for å ta vare på bygningsmassen vår. Svært mange av husene her i landet har vært tekket med never og torv. På Osterøy har de lang tradisjon i å bygge hus med brake – eller einer.
Disse husene er viktige kulturminner. Men de representerer også store verdier. Verdier som må vedlikeholdes og holdes i hevd. Joda, man kan lage torvtak uten never. Det finnes i dag plastkasser man kan sette rett på taket. Det er helt greit på nye hytter. Men det er ikke like greit på hus som er fra 1600- og 1700-tallet.
Skal vi klare å ta være på bygningsarven vår er vi helt avhengig av at det fortsatt er noen som kan bygge med brake, som kan lafte, som kan legge nevertak og torv på gamlemåten. Som kan smi et rekkverk, som kan rappe en vegg og mure slik de gjorde før.
Til mange byggeprosjekt leies det inn håndverkere fra Polen og andre østeuropeiske land. De er kjempeflinke til å sette opp gipsplater. Men de mangler dessverre grunnleggende kunnskap om vår stedegne byggeskikk.
Skal man klare å ta vare på et nevertak, må noen vite hvordan man flekker never og hvordan den tørkes før den kan tas i bruk. Det er sikkert mulig å importere never fra Russland også i fremtiden, men hvem skal vurdere kvaliteten på den? Det hjelper lite å legge nytt tak med dårlig never. Da er det bedre å bruke bølgeblikk!
De som lager neversløyd har kanskje ikke vært med og tekket tak med never før, men de har svært god kunnskap om materialet og vet hvordan man kan utnytte det. De kan kjenne på det, kanskje lukte, og si noe om hvor brukbart det er til ulike formål. Bare det aller beste ble brukt til tak.De vet også hva slags verktøy som egner seg, og hvordan det skal brukes.
Mange steder i dette landet er steingjerder en viktig del av kulturlandskapet. Hvem skal reparere gjerdene når stein faller ned – hvis ingen kan det?
Jeg er imponert over det arbeidet Norges Husflidslag har gjort med sin Rødliste. Gjennom dette prosjektet har organisasjonen klart å sette søkelys på truede husflids- og håndverkstradisjoner. Lokalt er det satt i gang kurs og opplæring. Grue husflidslag har for eksempel tatt tak i grepvotten, en litt unnselig arbeidsvott som ble brukt i arbeid. I Larvik er det kolfat eller flisefat som er løftet frem. I Sogndal smettvev. For å nevne tre eksempler.
Det er kanskje ingen umiddelbar fare for at bunadtradisjonene våre skal bli borte. Aldri før har det vært større interesse for bunad og folkedrakt. Aldri før har det vært brukt mer penger på bunad og bunadtilbehør. Bunad er blitt statussymbol. Det er ikke uten grunn at beltestakken, som fort kan koste både 50- og 100 000 kroner, er så ettertraktet. Jo dyrere, jo finere.
Og i kampen om kronene dukker det opp mange som tilbyr sine tjenester. Det er særdeles positivt at unge søminteresserte kvinner kan starte verksted i utkant-Norge – og leve av det. Alle er ikke like begeistret for at noen vil slå mynt på tradisjonene våre og sender oppdragene til flittige og billige hender på den andre siden av kloden. Men hvorfor er det så viktig med bunader og folkedrakter?
Foruten status mener jeg det handler om både nasjonal identitet og lokal tilhørighet.
Jo mer fargerikt Norge blir, og jeg mener ikke det er negativt, desto viktigere blir forankring. Vi ønsker å tilhøre et fellesskap.
Nye landsmenn finner ofte fellesskap i religion. I Norge er det med religion som med husflid; for mange har den gått ut på dato. Da må man finne andre ting som binder oss sammen. Det gjør nasjonaldraktene. Det er derfor vi beundrer arbeidet og spør ”Hvor kommer din drakt fra?” – og i samme åndedrag ”Har du familie der?”
Barbro Storlien skrev det så fint på bloggen sin rett før 17. mai: ”Bunaden er en del av vår kulturelle kapital.”
Så er det viktig å trekke frem en annen fordel med bunaden: Den er noe av det mest miljøvennlige du kan velge.
SIFO lanserte nylig en rapport som blant annet viser hvor dramatisk volumet av vårt klesforbruk har økt siden 1800-tallet, og at hver og en av oss i 2011 skapte om lag 23 kilo tekstilavfall. I den andre enden av skalaen finner vi bunaden. Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare, skrev Ingunn Grimstad Klepp i en kronikk rett før 17. mai:
”Bunadene er i et eksklusivt selskap blant klær som fortsatt lages og kjøpes med tanke på et skikkelig langt liv. Dette får konsekvenser i alle detaljer i produksjonen. Snittet tar høyde for å legge ut og inn slik at plagget kan vokse med eieren, og passe til fremtidige arvinger. Stoffene er laget av holdbare materialer og vevet og sydd med tanke på lang og hard tjeneste. Det som slites aller mest kan byttes ut. Salget er også langsomt. Du får ikke bunaden på dagen, den må bestilles, det må måles, prøves og ventes på. Og til slutt ja så må det betales så mye at også det må planlegges, spares, gis som gave og ofte litt og litt. Kanskje bidrar den nye eieren med egen tid og innsats også.”
Hun kaller det SLOW FASHION. Jeg tror at også den store strikkebølgen som skyller over landet handler om noe av det samme. Vi er ikke lenger komfortable med at kvinner i Bangladesh behandles som slaver for at vi skal kunne kjøpe billige klær i kjedebutikkene. Når vi lager noe selv, skal det mye mye mer til før vi kaster et plagg. Og vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for at andres arbeidskapasitet utnyttes.
Kjøper vi norsk garn er det også en viss mulighet for at vi støtter norske bønder. Men vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for at vi velger alpakka fra Peru. Da er vi sannsynligvis med og finansierer skoleplasser til fattige indianerbarn høyt oppe i Andesfjellene.
Vi velger prima garn og strikker selv – også fordi det er kult!
I en industrialisert verden er det å kunne lage noe selv blitt status. Bilder deles på sosiale medier – og vi får positive tilbakemeldinger. Særlig blant småbarnsmødre er hjemmestrikket inn. Hjemmestrikket er blitt synonymt med kvalitet. Derfor signaliserer vi at vi velger kvalitet til barna våre.
Til slutt vil jeg trekker frem noen tall. Vi har så lett for å tenke at husflid er dårlig økonomi. At det er vanskelig å leve av. At det er umulig å få annet enn småpenger igjen for arbeidsinnsatsen. Snu tallene på hodet! Det er faktisk veldig mange som lever av husflid.
For ca. 15 år siden fant jeg tall som viste at det ble omsatt bunader for 750 000 kroner årlig. I dag er jeg overbevist om at bunad i Norge er milliardindustri.
De fire store garnprodusentene i Norge omsatte garn for 372 millioner kroner i 2014. House of yarn hadde en omsetning på 111,7. Sandnes garn 189,3. Rauma ullvarefabrikk 54,7 og Hillesvåg ullvarefabrikk 16,4. Millioner kroner. Litt mindre enn året før, men altså 372 millioner kroner til sammen. I butikk utgjør dette en omsetning på 1 milliard kroner.
Panduro Hobby hadde en omsetning på 319 millioner, for å ta et annet eksempel.
Husfliden Lillehammer omsatte for 22,1 millioner. Så kan dere jo selv regne ut hvor mye husflidsutsalgene omsetter for til sammen.
Hvor mye det ble solgt håndarbeidsbøker for i 2015 aner jeg ikke. Men kokebøker og håndarbeidsbøker topper bestselgerlistene. Boken Klompelompe hadde solgt 66 000 eksemplarer ved påsketider, og Bitta Mikkelborgs bok om kluter over 30 000 sist jeg sjekket. Det ble utgitt over 50 strikkebøker her i landet i fjor, og forlag som Aschehoug og Oktober – som er kjent for helt annen litteratur – ville også være med på det toget. Det gir mynt i kassen til forfatterne, til forlagene og bokhandlene.
Ukepressen har dårlige kår om dagen, men Familien har blitt landets nest største ukeblad i opplagstall etter Hjemmet, men foran Se og Hør, nettopp fordi de har satset på håndarbeid. Annenhver uke kjøper nesten 100 000 mennesker bladet. Det gir blant annet oppdrag til designere.
At vi kjøper bunader, garn, ukeblader og hobbybøker er med på å få hjulene på fastlands-Norge til å rulle. Vi snakker om viktige arbeidsplasser, mange i grisgrendte strøk. Arbeidsplasser som også gir skatteinntekter til fellesskapet.
Enda kunne jeg sagt veldig mye mer positivt; om ting som ikke er like lett å måle i klingende mynt: Om skaperglede, om kreativitet, om psykisk helse, om fingerferdighet og finmotorikk, om gode opplevelser for barn og voksne sammen… Men jeg fikk bare 20 minutter og må slutte her.
Konklusjonen på det innledende spørsmålet, ”Er husflid viktig?” er altså: JA
4. juni 2016
Nina Granlund Sæther
Bli gjerne med i Facebook-gruppen min Hjertebank Nina Granlund Sæther
]]>
Å få skuldersømmen på en kofte eller genser pen, er ikke alltid like lett. Masker man sammen etter å ha felt først, kan sømmen lett bli litt klumpete. Og syr man uten å felle, kan det være vrient å holde orden på maskene. En langt enklere metode - som gir et pent resultat - er å strikke sammen plagget.
Når bolen er ferdigstrikket, setter du halsmaskene på en tråd. Finn så sidene i plagget. La rundpinnen sitte i. Vreng arbeidet og legg strikkepinnene parallellt. Du trenger nå en hjelpepinne. Strikk gjennom en maske fra hver pinne, først en gang og så en gang til. Fell så på vanlig måte ved å løfte første maske over den andre. Fortsett videre med å strikke en maske fra hver pinne sammen, løft første maske over den andre og så videre - slik du gjør når du feller.
Det kan være lurt å sjekke at mønsteret stemmer. Fortsett videre til halsmaskene, og avslutt. Strikk den andre skulderen sammen på samme måte.
Vreng så arbeidet - og se hvor fint det har blitt. Sømmen blir helt jevn, og den synes nesten ikke.
Samme teknikk kan også brukes under ermene. Hvis du strikker rundfelling eller raglanfelling skal du som regel sette av 10 m i siden til ermer, og tilsvarende midt under ermet. I steden for å sy sammen med maskesting når du monterer, kan du altså legge arbeidet rette mot rette og strikke maskene sammen.
]]>I mer enn 30 år reiste Adolph Tidemand rundt i Norge. Med knivskarpt blikk observerte han menneskene han møtte og klærne de brukte. Og med kjærlighet skildret han dem.
Den første reisen la han ut på i 1843. Da var han 29 år gammel. Den siste gjorde han altså mer enn 30 år senere, i 1874, to år før han døde.
Tidemand så det som en kulturhistorisk oppgave å formidle "dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikke, som Ingen før havde bearbeidet dette saa rige Felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder."
Selv synes jeg akvarellene hans er utrolig vakre. Noen av dem er så detaljrike at man nærmest kan kopiere broderiene.
Sommer etter sommer reiste Adolph Tidemand rundt i store deler av Sør-Norge. Skissebøkene hans, som disse bildene er hentet fra, er i dag samlet i Nasjonalmuseet. Tegningene, akvarellene og de små oljebildene ble utgangspunkt for bildene han senere malte i sitt atelier, og som ble voldsomt populære hos et bredt publikum. De fleste kjenner Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude.
Bildene som Tidemand laget er i dag viktig studiemateriale for alle som jobber med bunader og folkedrakter. Men de kan også være en rik inspirasjonskilde for alle som er interessert i bunadenes opprinnelse. Her kan man studere snitt, stoffer og farger - slik de ble brukt opprinnelig.
Tidemand gjengir noen av menneskene han møter i helfigur forfra. Andre ganger ser vi dem fra siden - eller også bakfra. Ingen detaljer unngår hans øyne. Noen ganger gjengir han bare en enkel liten draktdetalj, som for eksempel broderiet på en vadmelsstrømpe. Ofte beskriver han også hva han ser.
Tidemand besøkte Hardanger mange ganger. Det finnes derfor mange bilder fra Kvam. Et av dem er Kyrkjekledd kone med kvammaskaut fra 1843.
Tidemand synes å ha vært veldig opptatt av hodeplaggene. På et av bildene sees en kone som sitter og feller et kvammaskaut. Teknikken er så å si glemt i dag. Derfor har Norges Husflidslag satt felling av skaut på sin rødliste. Nå har husfidslag, bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum gått sammen om å redde det gamle håndverket. Ingebjørg Byrkjeland (84) i Kvam er den siste erfarne skautefeller her i landet, og heldigvis vil hun dele kunnskapen sin i håp om at håndverket kan overleve.
Det nærmer seg 17. mai og forestående styking av bunadskjorte. Mine tips får du her >>
Ellers må du gjerne følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der prøver jeg å formidle litt av det jeg holder på med, enten det er strikking, broderi eller annet håndarbeid.
Den gamle inkabyen Ollantaytambo i Urubambadalen ligger ca. 2800 meter over havet. Den er vel verdt et besøk hvis du er turist i Peru og på vei til Machu Picchu. Var det noe inkaene kunne, var det å bygge med stein. Husene og de smale gatene ligger der som da de ble bygget for 6-700 år siden. Vel så interessant var det å se at svært mange mennesker i distriktet her også bruker tradisjonelle klær.
Denne flotte karen traff vi først på en lokal bar. Da drakk han og kompisene den svakt alkoholholdige drikken Chicha de Jora som er laget av gjæret mais. Litt senere møtte vi ham igjen på torget, og han stilte villig opp som fotomodell. Jeg kan verken det lokale indianderspråket quechua eller spansk, men han skjønte at jeg synes drakten hans var flott og at jeg gjerne ville ta bilder. Han har på seg en praktfull håndvevet poncho i rødoransje farger. Langs kanten er den prydet med smale bånd og frynser. Og på hodet har han en tovet hatt med fargerike filtbånd. Rundt halsen henger et tungt bånd av perler. Vi kan så vidt ane at det er festet til en chullos; det vil si en strikket lue. Du kan lese mer om de strikkede luene her >>
Vi hadde ikke vært veldig lenge på torget før det kom en stor lastebil med planet fullt av karer i tilsvarende ponchoer. De lyste opp med de svært karakteristiske draktene sine.
Ponchoene veves på enkle små vever som det er lett å ha med seg rundt. Alt mønsteret plukkes for hånd. Og hvert eneste plagg er forskjellig.
I utkanten av det samme torget, satt en indianerkvinne og vevde tradisjonelle bånd. Renningen var flere meter lang og den ene enden var festet inne i huset hun bodde i. Den andre var festet i livet. Ved å sitte ute på gaten kunne hun tiltrekke seg turister og samtidig passe butikken. Innenfor hadde hun vakre, tradisjonsrike tekstiler til salgs.
Flere og flere velger å gå med vestlige klær til hverdags. Det er selvfølgelig lettvint. De tekstile teknikkene er tidkrevende. Alle har heller ikke like lett tilgang på tradisjonelle materialer som bomull og alpakka. Ofte kan man se en kombinasjon av tradisjonelle, hjemmelagede klær og nyere maskinproduserte. Visste du forresten at peruansk pima cotton regnes blant verdens fineste bomull? Fibrene er ekstra lange og ekstra myke, og bomullen blir kun høstet for hånd.
Kvinnen på bildet over møtte vi også i Ollantaytambo. Skjørtet hun har på seg kalles polleras. Det har en fargerik bord nederst og holdes på plass av et smalt bånd i livet. Over skuldrene har hun et tradisjonelt mønstret teppe som kalles lliclla på quechua eller manta på spansk. Størrelsen på dette teppet varierer fra region til region, og vil også være avhengig av hva det skal brukes til. Teppet ligger over ryggen og beskytter mot kald trekk, men man kan også bære alle mulige slags ting i det - fra småbarn til alle typer varer. Denne kvinnen bærer varene sine i en ekstra manta som er stripete og som ligger utenpå den mønstrevevde. På hodet har hun en hatt som er typisk for dette distriktet. Hattene kalles monteras. Det er i Peru akkurat som hjemme hos oss: Hvert distrikt har sine typiske drakter.
Rundt om i hele Peru har jeg truffet kvinner som har pyntet seg i sine fineste drakter i håp om å tjene noen mynter. De lar seg villig fotografere i bytte mot en soles, som tilsvarer ca. 2,50 kroner. Her er to kvinner og et barn jeg traff i Cusco. Er litt usikker på om lammene de ofte har på armen er dopet eller ikke. Her hadde den lille jenta i midten fått låne en mobiltelefon, og var selvfølgelig mye mer opptatt av den enn av å smile til fotografen.
Noe skal man ha å leve av, og det er sannsynligvis mindre slitsomt å være fotomodell enn jordbruksarbeider.
I Cusco traff jeg også denne kvinnen. Fortauet var smalt og trangt, men her hadde hun plassert varene sine i håp om at vi turister skulle stoppe og kjøpe. Jeg var mest interessert i det vakre båndet hun vevde på. Stort enklere kan ikke en vev bli. Renningen er festet i livet i den ene enden, og så holder hun den stram med foten. Hver eneste mønstertråd plukkes.
Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg et par vakre belter. Det er interessant å sammenligne de vevde beltene som lages i Peru med de vi vever hjemme i Norge og bruker på bunadene våre. Begge beltene ovenfor kjøpte jeg av en kvinne i Yucay. Hun har også tradisjonell drakt på seg. Inni jakken ser vi at hun har en vakker bluse med blått mønster. Denne typen skjorter kalles aymilla. Dekorasjonene sys på symaskin. Rundt om i hele Peru har jeg sett gamle sveivemaskiner av samme type som min farmor brukte. Fordelen med dem er at de ikke trenger elektrisk strøm.
Tradisjonelle vevde tekstiler er på vikende front også i Peru. Men flere er blitt oppmerksomme på dette. Nilda Callanaupa Alvarez er en av dem som brenner for å ta vare på tradisjonene. Gjennom Center for Traditional Textiles of Cusco har hun opprettet flere vevkooperativer i Andesfjellene. Også den store garn- og klesprodusenten Michell i Arequipa arbeider for å føre tekstiltradisjonene videre. Både i hovedutsalget og i andre butikker har de kvinner som demonstrerer sine ferdigheter.
Jeg valgte å reise til Peru på en vanlig gruppereise. Jeg er spesielt interessert i tekstiler. At jeg skulle se så mye forskjellig og så mye spennende i løpet av 17 dager hadde jeg aldri drømt om på forhånd. Har man øynene med seg, kan man se og oppleve langt mer enn Machu Picchu.
Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.
Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.
Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.
Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.
Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.
Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.
Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.
Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.
En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.
Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.
Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.
I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.
På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.
Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.
Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.
Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.
Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.
I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther
]]>Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.
De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.
My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.
Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.
Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.
Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.
En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.
Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.
Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:
Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.
Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.
Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther
]]>
Når vi tover ullvotter, blir de tykkere og varmere enn vanlige strikkevotter. De blir også mindre elastiske. Det er derfor viktig å stoppe toveprosessen i tide. For det kan fort gå helt galt. Jeg har gjort noen erfaringer jeg tenkte jeg ville dele.
Vottene du ser på bildet, har jeg kalt Påskevotter Det er et av mine siste design. De er strikket av Fritidsgarn fra Sandnes garn og tovet i maskin på 40 grader. Fritidsgarn er 100 prosent norsk ull. Størrelsen er helt perfekt til meg. Jeg har en Miele-maskin, og de er vasket på et vanlig kokvaskprogram. Såpen som er brukt er Omo colour sensitive.
Når man tover ull, er det først og fremt bevegelse som gjør at fibrene filter seg sammen. Det spiller derfor ikke så stor rolle hvilken temperatur man har på vannet. Jeg tover alltid med 40 grader varmt vann.
Første gang jeg strikket disse vottene, brukte jeg Knit@home Felting Wool, også 100 prosent ren ny ull ifølge magebeltet.
Denne ulla er veldig løst spunnet, og noe tykkere enn fritidsgarnet. Jeg strikket derfor vottene på litt tykkere pinner for å få samme strikkefasthet. Alt så helt perfekt ut før jeg puttet vottene i maskinen. Men ut kom et par beinharde, stive og helt ødelagte votter. Det var helt umulig å forme dem til. Og overflaten på vottene hadde blitt helt nuppete og udelikat.
Det anbefales altså ikke å tove Knit@home Felting Wool i vaskemaskin. Å tove denne ulla for hånd går imidlertid helt fint. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men er absolutt verdt innsatsen. For å få et par votter kortere, må man gnikke og gni i lenderetningen, og vil man ha vottene trangere, må man snu dem 90 grader rundt og gnikke og gni den andre veien.
Disse grå og hvite vottene, Fru Kvists varme votter, er tovet for hånd. Her har jeg brukt Zalo. Også de passer helt perfekt til mine hender.
Jeg har også laget et par jeg har kalt Lenkevotter. De er strikket av fritidsgarn. Da de skulle toves, valgte jeg et finvaskprogram på maskinen. Det var ikke så lurt. Vottene ble rett og slett for store. Det erfarte jeg på skitur. Så da jeg kom hjem etter en deilig tur i marka, puttet jeg dem i maskinen enda en gang.
Men å tove to ganger i maskin er et sjansespill. Hadde jeg hatt litt større hender, hadde nok disse blitt for små. De er nå litt trange å få på, men sitter perfekt på hånden.
Jeg har også laget et par mønsterstrikkede votter som ble tovet i maskin. Her er det svært viktig at man ikke strammer tråden på baksiden - da blir vottene lett for trange. Her gikk det bra. Etter at jeg hadde tøyd og strukket Flettevotter med rosemønster godt i våt tilstand, ble de perfekte.
Mønster til alle disse vottene finner du på Ravelry. Jeg har også laget et par fiskervotter til herrer etter en modell fra Vestvågøy. De er strikket av villsaugarn og tovet for hånd. Oppskrift finnes i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge.
Et alternativ til tovning i vaskemaksin, er toving i tørketrommel. Les det nye blogginnlegget her >>
]]>Er det mulig å forelske seg i én garntype eller én spesiell farge? Jeg falt pladask da jeg fant dette blå garnet i New York for tre år siden. Dessverre hadde de bare noen få nøster i garnbutikken, men jeg kjøpte det de hadde. Garnet kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris.
Garnet heter Arroyo og er i 100 % ren merinoull. Ulla er superwashbehandlet. 100 g gir ca. 305 meter. Siden garnet er håndfarget, er ingen nøster like. Det er vanskelig å gjengi fargene korrekt på bildet. Garnet er blått. Men noe har litt lilla, noe har mer grønt.
Det tok lang tid før jeg våget å bruke av garnet. Jeg ville bruke det til noe spesielt. Da jeg hadde tegnet mønsteret til vottene Snøstjerne, visste jeg at garnet ville være perfekt. Oppskrift på disse vottene finner du i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, og det er altså et av mine design.
Det hvite garnet jeg har brukt i vottene er Dale Baby Ull. Man kan godt strikke dem med babyull også i blått. Ønsker du å bruke samme garn som jeg har brukt, har jeg gjort det litt lettere for alle som bor i Norge. Jeg har rett og slett importert 10 kg for videresalg. Garnet kan du derfor kjøpe i min Epla-butikk.
Garnet selges kun i hespler a 100 gram. Men 100 gram holder til 2 par damevotter.
Dette er det samme garnet jeg har brukt i Kjærlighetsvotter. Mønsteret til disse vottene ligger gratis på min Facebookprofil Hjertebank Nina Granlund Sæther.
]]>
Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.
Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.
Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.
Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>
Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.
Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no
Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.
Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.
]]>